Menneskerettigheter i velferdsstaten Norge

Det siste tiåret har Norge flere ganger blitt kåret til verdens beste land å bo i av FN. Det at akkurat Norge har skåret høyt i denne kåringen er ikke uten grunn. Vi er et av verdens rikeste land med en høy levestandard. Befolkningen er jevnt over svært frisk, og spedbarnsdødeligheten er minimal. Ekstrem fattigdom eksisterer ikke, og den relative fattigdommen er lav sammenliknet med andre land.

Velferdsstaten Norge har et offentlig helsevesen basert på skatteinntekter og en trygdeordning som dekker alle medlemmer med alderspensjon og arbeidsledighetstrygd. Det norske samfunnet bygger på lover og regler som gjelder for alle, og vi har obligatorisk skole med like læreplaner for hele landet. Det gir oss en felles bakgrunn og et felles verdigrunnlag.

På tross av dette har allikevel Norge blitt dømt for brudd på menneskerettighetskonvensjonen rundt 25 ganger. Menneskerettigheter er grunnleggende rettigheter som ethvert menneske har krav på, uansett rase, kjønn, religion eller annen status, og som regulerer forholdet mellom staten og individet.

Et av de mest omtalte bruddene på menneskerettighetene og det som kanskje har hatt størst konsekvens for resten av befolkningen i Norge er:

KRL-faget bryter med menneskerettighetene

Norge ble i 2007 dømt av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen for å ha gitt kristendommen alt for stor plass i det gamle KRL-faget. Det ble lagt vekt på at faget favoriserte kristendommen og at det var vanskelig å praktisere fritak av elevene i undervisningen.

Saken oppsto når sju familier gikk til sak mot staten for å få fullt fritak fra undervisning i KRL-faget. De tapte saken i byretten, lagmannsretten og høyesterett. Fire av familiene anket videre til FNs menneskerettskomité, og de tre andre anket til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. I 2004 konkluderte FNs menneskerettskomité med at fritaksordningen strider mot menneskerettighetene. Tre år senere kom menneskerettighetsdomstolen fram til samme konklusjon. Dette førte til at faget fikk navnet RLE (Religion, livssyn og etikk) og at fagets innhold ble endret.

Norge som andre land bryter menneskerettighetene. Antallet brudd er lave, men har økt de siste årene. Årsakene til dette kan være mange, men jeg tror noen av årsakene er:

• økt antall utenlandske borgere i Norge.
• Folk godtar ikke dommene de får fra de norske domstolene og velger heller å anke saken videre til en høyere domstol.
• Mennesker flest har gode muligheter til å opplyse seg selv om rettigheter og lover via for eksempel internett.

Norge og EU

Kommentar til filmen «Lille Norge og stormaktene 3:5»

http://tv.nrk.no/serie/lille-norge-og-stormaktene/KMTE30004312/sesong-1/episode-3

Norge er ikke medlem av stormakten EU, men er tilknyttet EU gjennom EØS-avtalen. Det vil si at vi er en del av EUs indre marknad, noe som er bra fordi de europeiske landene er Norges viktigste handelspartnere.

Det norske folket har sakt nei til EU to ganger tidligere. Folk mener at ideen om at de nede i Brüssel skal bestemme over Norge ikke er noe for oss, og vil heller styre seg selv. Når dette har fungert for Norge så lenge, og i tillegg til at flertallet av folket sier nei til EU, synes jeg at vi ikke skal søke om medlemskap i EU.

Positive følger av globalisering

Verden blir mer åpen når landegrensene ikke hindrer kontakt. Som følge av dette får vi mer kunnskap om hverandre og om hverandres kulturer og samfunn. Vi får mer forståelse ovenfor hverandre og blir tryggere på hverandre. Vi kan derfor også hjelpe hverandre og lettere bekjempe urettferdigheter. Vi har blitt mer og mer avhengig av hverandre.

Globalisering

Gjennomsnittsmannen

Den Norske gjennomsnittsmannen heter Jan Hansen, er 39 år gammel og bor i Oslo. Han er gift med kona Anne og sammen har de to barn. Familien kjører en svart Toyota som de har eid i snart åtte år. Om noen måneder skal Jan feire 40-årsdag. I den anledning har Anne planlagt å lage familiens favorittrett, nemlig kjøttkaker i brun saus og potet.

Jan jobber som butikkmedarbeider, dermed jobber han innenfor tertiærnæringen. Han har en inntekt på ca. 450 000 kroner i året. På juleaften spiser familien hans ribbe med mye annet tilbehør.

Fairtrade

I forrige innlegg skrev jeg om de dårlige forholdene til de underbetalte tekstilarbeiderne som lager klærne vi går med, og at det vi er som kan endre dette. En måte å bidra til en endring er å velge produkter og varer som er merket med Fairtrade.

Ser du dette merket på det du kjøper kan du være sikker på at bøndene og arbeiderne får en rettferdig pris for varene de produserer. Fairtrade er basert på partnerskap mellom de som framstiller råvarer i fattige land og forbrukere som importerer varer. Ved å velge produkter og varer med merkeordningen hjelper vi bønder og arbeidere i U-land til å få en rettferdig betaling og slik at de sikkert kan investere i produksjon i fremtiden.

Siden 1997 har merkeordningen forandret mange sine liv i de fattige landene, og nå er det over 1,2 millioner bønder og arbeidere som har knyttet seg til Fairtrade-konseptet. Produktutvalget er bredt og i dag får man kjøpt blant annet: bananer, blomster, kaffe, krydder, sjokolade, vin og mange flere Fairtrade-merkede varer. Målet til Fairtrade er åbekjempe fattigdom og utrygge arbeidskår med mer rettferdige handelsbetingelser. Her har de kommet langt.

Ikke all handel er rettferdig! Du som forbruker kan være med å bestemme at alle får en rimelig andel.

Bak fasaden

På utsiden av butikkene henger tilbudene på rekke og rad, og fanger blikket til en hver kunde som passerer forbi. Klær for en billig penge er noe vi nordmenn holder øyne åpne for når vi er på utkikk etter noe nytt til klesskapet.

Konkurransen om å ha et best mulig utvalg til lavest pris mellom klesbutikkene er nødvendig for å overleve, fordi det er her kundene vil handle. Mange tar kanskje dette for gitt fordi de ikke vet hvor denne kampen egentlig finner sted.

På andre siden av jorda sitter tekstilarbeiderne og syr for harde livet. Hele 12 timer hver dag sitter de foran symaskinen for en å tjene nok til å overleve. Det er her, under dårlige forhold, kampen om kundene virkelig foregår. Butikk-kjedene konkurrerer om å finne tekstilfabrikken som kan gi dem det beste (billigste) tilbudet, og tenker ikke over konsekvensene for dette. På grunn av dette blir det også en kamp mellom tekstilfabrikkene om å gi det billigste tilbudet til kjedene. Dette går ut over arbeiderne.

Vi er den velstående delen av verden, de med penger og makt. Det er vi som kan være med på å bedre forholdene i tekstilfabrikkene, og bekjempe dårlige arbeidsforhold og underbetaling. Alle fortjener en lønn de kan leve av, så tenk over dette før du drar kortet neste gang.

Uoppnåelig perfeksjon

Dagens ungdom har blitt fortalt at alt er mulig. Alle kan få til det de selv vil om man går inn for det. Bare en selv kan sette en stopper på hva man kan oppnå. Og med en tanke boltet fast lengst bak i hodet om å være best, opprettholder «generasjon prestasjon» kravene.

Norske ungdommer lever i en verden der man står fritt til å designe sitt eget liv. Vi har kontrollen og mulighetene til å bli, gjøre og leve akkurat som vi ønsker. Det er her jeg tror det skjærer seg. Når man står så fritt i forhold til hvordan man skal leve livet sitt når man blir eldre, begynner presset å øke. Gjentatte ganger blir unge fortalt at det er nå vi avgjør fremtiden vår, og blir på en ukentlig basis minnet på at kassa på McDonalds står for døren om man ikke jobber hardt nok.

Det holder ikke lenger å være best i noe, man skal være best i alt. For det første er ikke ting som det var før i tiden, alt er snudd på hodet. Det er ikke lengere sånn at de rebelske ungdommene som krangler med de voksne og driter i skolen blir sett på som «tøffe». Selv om de fortsatt finnes er deres posisjon blant resten endret, og de blir sett ned på av de mer «flinke» ungdommene.

Nå skal ungdommene ha alt på plass. Med stresset av å jobbe seg til toppkarakterer, huske på daglige treningsøkter, sette av tiden til både venner og familie og i tillegg skal se ut som på sitt beste til en hver tid blir det vanskelig å ta en pause å kjenne hvordan en selv har det. Med så mye press og ambisjoner er det vanskelig å sette grensen på hvor mye en skal klare. Og når det å være gjennomsnittlig ikke er godt nok skuffer man seg selv. Blir man slått av noen andre i noe, er det bare fordi de selv ikke har gjort en god nok innsats.

Dagens ungdom har blitt til en generasjon av perfeksjonister, men når i dette tilfellet kan man si at man har oppnådd perfeksjon? Trolig er det er et uoppnåelig mål.